Troshelbredelse - Alternativmesse del 3

Første gang jeg var på alternativmessen så jeg veldig frem til å gå til en synsk for å oppleve cold reading. Jeg ble derfor meget skuffet av å se at jeg måtte betale minst 350 kr for 15 minutter. Det var jeg selvfølgelig ikke villig til å betale for noe jeg visste var tull, så da noen i år tilbød gratis healing var det selvsagt noe som måtte prøves.

Standen var satt opp av Kristent Fellesskap, og "modaliteten" de tilbød var kristushelbredelse. Nå kan dere si det ikke var den mest eksotiske formen for healing, men det de gjør er ikke stort forskjellig fra de ymse småstedskaill'ne, det er kun pakket i et språk vi har hørt mange ganger før.


Siden det var snakk om troshelbredelse, om hvilket det er vanlig å påstå at det kun fungerer for de som er tilstrekkelig sterk i troen, spurte jeg først om det ville virke på en skeptisk ateist. "Det skulle ikke være noe problem" betrygget han meg om, den som ba for meg trodde jo, og det skulle være nok.

Da de deretter fortalte at de ved bønn kunne helbrede alt, var spørsmålet jeg umiddelbart stilte "hva med amputasjoner?" Det har blitt et slags standardspørsmål når det er snakk om troshelbredelse, så spørsmålet ble stilt som en ren refleks. Da de sa alt, mente de faktisk alt? Det viste seg at de gjorde det: "Det har jeg ikke hørt noen eksempler på [...] men jeg tror jo for det og".

I alt stod vi og snakket med dem i over en halvtime. For meg var det en veldig interessant samtale, men det er neppe like interessant å lese om her. Litt mer relevant er hva resultatet av healingen ble.

Det jeg ønsket å få helbredet var min allergi. Jeg nevnte også at det hadde vært gunstig å bli kvitt prokrastineringen jeg ennå ikke helt har klart å holde styr på. Selve healingen besto av en bønn om at jeg ikke lenger skulle være plaget av dette, enkelt og greit.

ZOMG! Orb!!!

I år var jeg smart nok til å ta en kortisonsprøyte i begynnelsen av sesongen, hvilket betyr at jeg ikke kan vite om allergien er helbredet før dens effekt går ut. Jeg fikk dog e-mail-adressen hans, og lovet å si fra om det fungerte.

Så var det prokrastineringen. Vel, det tok fire dager før jeg skrev det første blogginnlegget om messen (som hovedsakelig var en youtube-video jeg ikke hadde laget), så jeg må dessverre konkludere med at det ikke var spesielt vellykket.

"Du bør prøve det selv, for å undersøke om det fungerer" er en klisjé jeg jevnlig blir fortalt etter å ha ytret min skepsis overfor en eller annen alternativ behandlingsform. Det er en fin måte å ignorere argumenter, ved å fremstille det som om personlig erfaring med behandlingsformen er nødvendig, eller i det minste svært gunstig, for å vurdere dens effekt. Vel, nå har jeg prøvd troshelbredelse, så hvilken konklusjon kan jeg trekke fra det?

Absolutt ingenting. Selv om allergien min plutselig skulle ha forsvunnet, kunne jeg ikke trukket en konklusjon fra mine egne personlige opplevelser. Til tross for å være skeptisk er jeg akkurat like utsatt for tankefeil, biaser, observasjonsfeil osv. som alle andre. For å vurdere en effekt må en se på store kontrollerte undersøkelser, og en må vurdere hele litteraturen.

Cochrane Collaboration har nylig hatt en slik systematisk gjennomgang av litteraturen om hvorvidt bønn har en medisinsk effekt. Deres konklusjon var at det ikke var vist noen effekt, og at en ikke trenger flere undersøkelser. (Les mer om saken på Skepsis blog.)

Vi kan altså være ganske sikre på at troshelbredelse ikke fungerer, men gjør det noe skade? Jeg vil påstå at det gjør det. Det vil selvsagt variere fra miljø til miljø, men i beste fall vil det ha potensiale til å gjøre skade. Det er flere sider ved troshelbredelse jeg synes er problematisk:

Det første er at det tilbys behandling helt uten dokumentasjon på at det fungerer. Det er selvsagt et "trosspørsmål", og de fleste troshelbredere er nok overbevist om at det virker, men jeg synes det er rimelig å kreve en tydelig dokumentert effekt før en setter i gang og behandler syke.

Det er heller ikke uvanlig at troshelbredere tar seg betalt for sine tjenester. Å tilby gratis behandling uten virkning er én ting, men å ta betalt for det er langt verre. Her i Norge har vi Svein-Magne Pedersen fra Misjonen Jesus Leger som tar 200 kr i inngang til et av sine helbredelsesmøter, 100 kr for forkynnelse via telefon (telekirken) og 14 kr pr. min. for andakts- og forbønntelefon. Det ser jeg på som utnyttelse av syke, uansett om de tror på det de driver med eller ikke. At troshelbredere bevisst lurer folk er heller ikke uhørt. Peter Popoff er et godt eksempel på det.

Mange går til troshelbredere gang på gang, i håp at det denne gangen skal fungere. Jeg kan godt forstå at det er fristende å oppsøke alternative behandlere, om en lider av noe som ikke kan kureres. Men det finnes dessverre mengder med tragiske eksempler på personer som har brukt sin siste tid på å gå fra ett helbredelsesmøte til et annet, forgjeves.

Det kan og gjøre skade på personer som ikke er livstruende syke. Etter å ha oppsøkt troshelbredere gjentatte ganger uten hell, kan troende ende opp i fortvilelse over at deres tro ikke er sterk nok. Om den hadde vært sterk nok ville de jo blitt helbredet. I likhet med The Secret kan enkelte typer troshelbredelse implisere at det er din egen skyld om du ikke blir frisk.

Det mest alvorlige problemet med troshelbredelse er, i likhet med andre alternative behandlingsmetoder, at enkelte velger bort ordentlig medisinsk behandling. Sykdommer som lett kan behandles medisinsk får dermed anledning til å utvikle seg til et stadium der det er vanskligere, eller i verste fall ikke lenger er mulig. Spesielt ille er det når foreldres tro på troshelbredelse rammer barn.

De vi traff på alternativmessen befant seg i den mindre farlige enden av troshelbredelsesspekteret; kun første punkt gjaldt for dem (såvidt jeg vet). De påstår å kunne helbrede personer ved bønn, til tross for at alt tyder på at det ikke er tilfellet. Det synes jeg er skremmende nok.